Dom fra Høyesterett om bevisbyrde for årsakssammenheng

Høyesterett avsa dom 29. april 2026 i sak HR-2026-1001-A vedrørende erstatning for brudd på reglene om offentlige anskaffelser, og benyttet samtidig anledningen til å presisere reglene om hvem som har bevisbyrden for årsakssammenheng.

Les dommen på lovdata.no.

Dommen gir veiledning for saker om anskaffelse spesielt og generelt for saker innen erstatningsretten.  

I alle erstatningssaker er det 3 grunnvilkår som alle må være oppfylt for å ha rett til erstatning. Disse er:

1. Det må være et ansvarsgrunnlag, f.eks. en uaktsom handling
2. Det må ha oppstått en skade eller et tap
3. Ansvarsgrunnlaget må ha forårsaket skaden eller tapet.

Faktum i saken var at Måselv kommune hadde tildelt en entreprisekontrakt til entreprenøren med lavest tilbud, etter at denne etter utløpet av anbudsfristen hadde fått anledning til å dokumentere at kvalifikasjonskravene var oppfylt. En forbigått entreprenør, Onos Ole Nordmo & Sønn AS, reiste sak mot kommunen og krevde erstatning for positiv kontraktsinteresse.

Partene var enige om at Måselv kommune skulle ha avvist tilbudet fra entreprenøren med lavest tilbud og at kommunen dermed hadde brutt anskaffelsesregelverket. Det forelå dermed et ansvarsgrunnlag, jf første grunnvilkår. Onos mente at de var blitt påført et fortjenestetap, jf andre grunnvilkår.

Måselv kommune anførte at det ikke var årsakssammenheng mellom feil fra kommunens side og tap hos Onos, fordi alternativet til kontraktsinngåelse ville ha vært å avlyse konkurransen. Spørsmålet for Høyesterett gjaldt dermed tredje grunnvilkår for erstatning: hvorvidt det var årsakssammenheng mellom kommunens brudd på anskaffelsesreglene og Onos’ tap av fortjeneste. Ville det korrekte handlingsalternativet – å avvise tilbudet fra den andre tilbyderen – ha forhindret tap for Onos? Her mente kommunen at den ville ha avlyst konkurransen. Da ville Onos uansett ikke ha fått kontrakten.

Her kom spørsmålet om bevisbyrde på spissen, nemlig hvilken part skulle ha tvilsrisikoen for hva som ville ha skjedd i et kontrafaktisk hendelsesforløp hvor kommunens brudd på anskaffelsesregelverket tenkes bort.

Høyesterett delte seg i et flertall på 3 dommere og et mindretall på 2 dommere. Flertallet ga Onos medhold. Avgjørende ble dommernes syn på bevisbyrdereglene i spørsmål om årsakssammenheng for et kontrafaktisk hendelsesforløp.

Utgangspunktet i norsk rett, skriver flertallet i avsnitt 42 på vegne av en samlet Høyesterett, er at den som gjør gjeldende et krav, må bevise at betingelsene for kravet er oppfylt. Beviskravet går som hovedregel ut på at det må være mer sannsynlig at betingelsene er oppfylt, enn at de ikke er det. I saker om erstatning betyr dette at skadelidte blant annet må sannsynliggjøre at det foreligger årsakssammenheng mellom det erstatningsbetingende forholdet og skaden, det vil si at skaden ikke ville inntrådt om det erstatningsbetingende forholdet tenkes bort.

Høyesterett skriver videre i avsnitt 43 at dersom det er usikkert om beviskravet er oppfylt, kommer reglene om bevisbyrde inn. Her er hovedregelen i erstatningssaker at tvil går ut over skadelidte; det er skadelidte som bærer tvilsrisikoen.

Høyesterett minner i avsnitt 44 og 45 om at både lovverk og rettspraksis gir en del unntak fra hovedregelen, eksempelvis slik at tvilsrisikoen legges på skadevolderen hvis skadelidte har ført bevis for at ansvarsgrunnlaget har medført skade men skadevolder anfører at skaden uansett ville oppstått av en annen årsak. Så presiserer Høyesterett i avsnitt 46 at saken nå gjaldt en annen situasjon enn dette.

Høyesteretts flertall på tre dommere slo i avsnitt 48 fast som et alminnelig prinsipp for bevisvurderingen at tvilsrisikoen for hypoteser om alternative skadeårsaker i kontrafaktiske hendelsesforløp som hovedregel skal påhvile skadevolder, det vil si kommunen i dette tilfellet. Videre så flertallet ikke grunn til å gjøre unntak fra dette i denne konkrete saken. Høyesterett understreket at det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak av om unntak skal gjøres. Flertallet ga i avsnitt 50-67 en lengre redegjørelse for relevante hensyn og momenter i denne vurderingen.   

Flertallet kom videre etter en konkret vurdering til at det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at Onos ville ha fått kontrakten dersom konkurransen hadde blitt gjennomført i samsvar med anskaffelsesreglene. Herunder kom flertallet til at kommunen ikke hadde sannsynliggjort at alternativet ville vært å avlyse konkurransen. Onos hadde derfor oppfylt bevisbyrden for årsakssammenheng.

Saken skal nå behandles på nytt i lagmannsretten, hvor tapets størrelse skal utmåles. Dom fra lagmannsretten er ventet i løpet av 2026.