I retten hevdet kvinnen at hun fikk et illebefinnende. Hun hevdet at hun ikke var trett og at hun derfor ikke kunne ha sovnet. Hun ble frifunnet i tingretten, men dømt i lagmannsretten etter en svært grundig behandling av sakens rettslige og medisinske sider. Dommen ble forsøkt anket til Høyesterett, men ankeutvalget nektet anken fremmet.
Anførsler om illebefinnende er svært vanlig i slike saker om erstatning etter trafikkulykke, sier advokat Christian Lundin, som prosederte saken. Ofte er det ingen absolutt sikre bevis for hendelsesforløpet ut over det faktum at bilen har forlatt sin kjørebane. Denne dommen er befriende klargjørende med hensyn til hvilke bevis som kan kreves for domfellelse og erstatningsplikt i slike saker. Dersom det ikke foreligger klare holdepunkter for sykdomstilstander eller annet som sannsynliggjør en påstand om illebefinnende, vil en slik anførsel, etter denne dommen, ikke kunne føre frem sier advokat Lundin.
Dommen – sammenholdt med tidligere dommer på området – klargjør og styrker rettsstillingen til personer som skades av uoppmerksomme sjåfører.
Ved at lagmannsretten i denne saken konkluderte med at bilføreren handlet grovt uaktsomt da hun sovnet og dermed drepte den unge moren, styrkes rettsikkerheten. Dommen føyer seg godt inn i tidligere rettspraksis der lagmannsretten tidligere har lagt til grunn at det ikke er noe vilkår for domfellelse at det er avklart hva som er årsaken til den manglende oppmerksomheten. Samlet er situasjonen nå slik at bilførere som av uklare årsaker kommer over i motsatt kjørebane, kan dømmes til å måtte betale oppreisning til ofrene de skader, avslutter Lundin.
Les mer om saken her:
