Utsatt for en pasientskade ved fødsel
Saken gjaldt utmåling av erstatning for påførte og fremtidige medisinske og sosialmedisinske utgifter etter pasientskade ved fødsel. Skadelidte ble født i Norge, men flyttet senere til USA med sine foreldre. Som følge av flyttingen til USA mottok ikke skadelidte norske velferdsytelser, slik at det økonomiske tapet var høyere enn det ville vært om skadelidte forble bosatt i Norge.
Spørsmålet for Høyesterett var om utmålingen av erstatning for merutgifter skulle fastsettes som om skadelidte var bosatt i Norge, eller om utmålingen måtte bygge på utgiftsnivået i USA. Høyesterett kom enstemmig til at merutgifter som følge av flytting til utlandet nyter erstatningsrettslig vern så lenge de ligger innenfor hva som er rimelige og nødvendige merutgifter.
Sakens kjerne – tapsbegrensingsplikten
Det er et grunnleggende prinsipp innenfor erstatningsretten at skadelidte skal få dekket sitt fulle økonomiske tap. Dersom skadelidte får dekket en nærmere bestemt tapspost gjennom ytelser eller økonomisk støtte fra det offentlige, blir skadelidtes økonomiske tap tilsvarende mindre. Det er derfor bare påførte og fremtidige utgifter som ikke alt blir dekket som kan kreves erstattet fra skadevolder, såkalte merutgifter. Det var disse merutgiftene tvisten sto om. Omfanget av skadevolders erstatningsansvar avgrenses nemlig på ulike måter, herunder gjennom den såkalte tapsbegrensningsplikten.
Tapsbegrensningsplikten innebærer at skadelidte risikerer å måtte bære en del av ansvaret dersom skadelidte pådrar seg større utgifter enn nødvendig – det er i utgangspunktet bare nødvendige og rimelige utgifter som nyter erstatningsrettslig vern. Det var nettopp rekkevidden av tapsbegrensningsplikten som var sakens kjerne i søksmålet for Høyesterett. Spørsmålet var om skadelidtes merutgifter som følge av flyttingen til USA, hvor de ikke har det samme offentlige velferdssystemet, var i strid med tapsbegrensningsplikten og dermed uten erstatningsrettslig vern.
Prinsipielle avklaringer fra Høyesterett
Av dommen fremgår det at vurderingstemaet måtte være om merutgiftene kan avskjæres fordi utgiftene går utover hva som er rimelig og nødvendig. Høyesterett gir senere uttrykk for at begrensningen som ligger i rimelige og nødvendige utgifter ikke er til hinder for at skadelidte kan kreve erstattet utgifter som hadde blitt dekket av offentlige ytelser, dersom skadelidte fortsatte å være bosatt i Norge. Høyesterett avviser med dette at det er grunnlag for å avskjære erstatningssummen ene og alene fordi skadelidte har pådratt seg høyere utgifter ved å flytte til utlandet etter skadetidspunktet.
Dette innebærer at økte utgifter som følge av flytting til utlandet ikke i seg selv gir grunnlag for å lempe ansvaret for merutgifter over på skadelidte, men må bero på en nærmere vurdering av om skadelidtes utgifter i det konkrete tilfellet ligger innenfor hva som er rimelig og nødvendig. Under henvisning til familiens tilknytning til USA og korte oppholdstid i Norge, var det ikke i strid med tapsbegrensningsplikten å flytte til utlandet. Erstatningen må dette derfor utmåles med utgangspunkt i kostnadsnivået i USA.
Dommen er viktig og sikrer skadelidtes handlefrihet. Slik Høyesterett peker på er flytting en naturlig del av livet, og et annet resultat ville lagt sterke begrensninger i skadelidtes personlige autonomi. Hensynet til skadevolder blir ivaretatt ved at både flyttingen og utgiftene pådratt i utlandet, må ligge innenfor hva som anses rimelig og nødvendig. Avgjørelsen vil være veiledende i alle saker hvor skadelidte, som følge av flytting til utlandet, ikke mottar offentlige ytelser tilsvarende dem man får i Norge. Skadelidte vil kunne ha krav på offentlige ytelser i Norge ved alle typer personskader. Ved flytting til utlandet vil disse utgiftene kunne kreves erstattet innenfor rammen av tapsbegrensningsplikten.
Dommen kan leses på lovdata.no.
Skadelidte var representert ved advokat Linda Egeland og Carl Aasland Jerstad.
