Baserer seg på uriktig dødsfallstatistikk
Ved utmåling av menerstatning kommer vi frem til et årlig nettotap. Dette nettotapet ganges opp basert på skadelidtes alder og den antatte årlige avkastningen skadelidte kan forventes å få på pengene (kapitaliseringsfaktoren). Dette er en vanlig beregningsmåte ved alle erstatningsposter som gjelder et fremtidig tap. Det spesielle med menerstatningen er imidlertid at det har vært vanlig å benytte folketrygdens statistikk for forventet levealder som NAV benytter når de utbetaler menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdlovens regler. Dette er svært uheldig for skadelidte etter både trafikkskader og pasientskader, fordi folketrygdlovens regler baserer seg på gammel og foreldet statistikk over forventet levealder. Statistikken som benyttes er fra 70-tallet, hvor forventet levealder var en god del kortere enn i dag. Ved å benytte denne statistikken får skadelidte erstatning for færre år enn det er mest sannsynlig at man vil leve. Erstatningsperioden blir altså for kort.
I en nylig avsagt dom fra Oslo tingrett (10. September 2015) er det lagt til grunn at dette er en uriktig måte å beregne menerstatningen på. Menerstatningen skal beregnes ut fra oppdatert levealderstatistikk på skadetidspunktet, og ikke foreldet statistikk fra 70-tallet. Dommen ble anket av forsikringsselskapet, men anke ble trukket. Både forsikringsselskapene og NPE har etter dommen i tingretten akseptert at menerstatning basert på SSBs levealderstabeller er riktig beregningsmetode.
Tidligere skader skal komme skadelidte “til gode”
Enkelte skadde, både ved trafikkskader og pasientskader, har blitt skadet tidligere, og kan ha det man kaller “inngangsinvaliditet”. Det har vært uavklart hvordan menerstatningen skal beregnes i disse tilfellene. Skal menerstatningen beregnes ut fra hva trafikkskaden eller pasientskaden isolert sett har gitt av medisinsk invaliditet (separasjonsprinsippet) , eller skal det tas hensyn til den tidligere skaden ved fastsettelsen av menerstatningen slik at det først fastsettes en samlet medisinsk invaliditetsgrad og så gjøres fradrag for ”inngangsinvaliditeten” (differanseprinsippet)? Grunnen til at det er forskjell på disse to prinsippene er at menerstatningen øker progressivt med størrelsen på den medisinske invaliditetsgraden. Menerstatning i gruppe 1 (15-24 %) er lavere enn menerstatning i gruppe 2 fratrukket menerstatning i gruppe 1.
I Høyesteretts dom tatt inn i Rt 2015 s. 820 slås det fast at siktemålet med menerstatningen er å gi skadelidte en erstatning som i størst mulig grad gir uttrykk for reduksjonen i skadelidtes livsutfoldelse. Det må derfor vurderes konkret hvilket prinsipp som gir skadelidte høyest erstatning. Menerstatningen må utmåles med det for øye at en tidligere skade normalt vil bli forsterket av en ny skade.
Begge dommene innebærer en økning av menerstatningsnivået. Dette er en gledelig utvikling for skadelidte.
