I norsk erstatningsrett er hovedregelen at den skadelidte ved en personskade får utbetalt erstatning som et engangsbeløp. Det er kun i spesielle unntak man kan få årlige utbetalinger. Hovedregelen gir store utfordringer for å stipulere selve erstatningsbeløpet og også for å få forståelse for hvor stort beløpet må være for å kompensere et tap som kan vare livet ut. Særlig for unge skadelidte, som har en lang tapsperiode, er hovedregelen at man ikke får dekket sitt totale økonomiske tap.
For det første må man forsøke å danne seg et bilde av hvilken karriere/inntekt en skadelidt 20-åring ville ha fått hvis skaden ikke hadde inntruffet. Ofte har man ikke startet på en utdannelse/yrkeskarriere, og man ser da ofte på en gjennomsnittsinntekt og en «vanlig» karriere. Enda vanskeligere er det om man etter skaden er i delvis arbeid og man må forutse hvorvidt man vil makte å opprettholde sin andel i arbeidslivet frem til fylte 67-70 år. Her bør ikke skadelidte bære særlig stor del av risikoen for at man tar feil, og man bør derfor være pessimistisk på skadelidtes vegne når det gjelder evne til å skaffe seg inntektsgivende arbeid med skaden. Gjenopptaksmulighetene er forholdsvis beskjedne i norsk erstatningsrett.
Også når det gjelder fastsettelse av kompensasjon for ekstrautgifter skadelidte er blitt påført, må vi stipulere kostnadsnivået over veldig mange år. Her må man legge til grunn hva det offentlige vil yte og hvilket skattenivå som er aktuelt. Rett etter en personskade opplever vi ofte at det kommunale hjelpeapparatet er på plass, og skadelidte får betydelig bistand. Etter noen år derimot blir det ofte en kamp om ressurser, og bistandsnivået kan bli redusert betraktelig. I mellomtiden kan saken være forlikt og avsluttet, og skadelidte kan da måtte bære en stor del av tapet.
I tillegg må man også kunne forutsi hvilke økonomiske ytelser skadelidte vil kunne få med skaden i kanskje 50-60 år frem i tid. De kommunale ytelsene baseres på budsjettet for kun ett år om gangen og er avhengig av konjunkturer, antall hjelpetrengende i kommunen, etc. I tillegg ser vi at kostnadene med omsorgs- og helsebistand øker betraktelig høyere enn konsumprisindeksen. Dette er svært usikre faktorer, hvor skadelidte ikke burde bære en for stor andel av risikoen.
I tillegg til disse usikre faktorene når det gjelder faktum, er det også store utfordringer når det gjelder selve beregningen av tapet. Prinsippet i erstatningssystemet er at skadelidte skal få utbetalt en kapital som en skal forbruke kombinert med forbruk av avkastningen/renter av avkastningen. Frem til 1993 la man til grunn av skadelidte skulle makte å få en avkastning på 6 % etter inflasjon. Høyesterett satte dette ned til 5 % i 1993. I 2014 ble den på nytt satt ned av Høyesterett, i forbindelse med den såkalte Kreutzer-saken.
Denne renten har vært kritisert fra skadelidtesiden i alle år, da det er svært vanskelig for skadelidte å skulle ha penger disponibelt for å skaffe seg en avkastning på 5-7 % før inflasjon. Historien viser at man kan oppnå denne avkastningen ved å investere i fast eiendom, men da har man ikke midlene disponibelt til å dekke utgifter/tap som man har fortløpende.
Justisdepartementet har nå foreslått at denne renten fastsettes i forskrift og forslaget er, etter hva vi forstår, oversendt finansdepartementet for uttalelse. Vårt håp er at renten nå blir satt ned på et nivå som gjør at skadelidte i større grad får full erstatning ved engangsutbetaling.
Det siste elementet i utfordringene med engangserstatning er «beløpets blendende effekt». Ved alvorlige personskader på unge skadelidte blir engangsbeløpene, med dagens beregningsmodell, betydelige. Det er vanskelig å forstå at 15 millioner kroner, som en engangsutbetaling, ikke dekker et livslangt tap. Da lovgiver i liten grad har regulert begrepet «full erstatning», overlates utviklingen av erstatningens størrelse til domstolene. Her blir det vist til eldre dommer som utgangspunkt for prinsipper man skal benytte, og man har også tendens til å se på beløpene. Når man ser tilbake på engangssummene man fikk erstattet sine livslange tap med for 50 år siden, kan man fastslå at de langt ifra fikk dekket sitt reelle tap. Man blir rett og slett blind på «store» engangsbeløp. En årlig grunnbeløpsregulert utbetaling ville gitt en mer riktig og nøyaktig erstatning.
Med dagens lovverk synes det vanskelig å endre på denne ulempen, som skadelidte blir utsatt for. Vårt håp er imidlertid at justisdepartementet i alle fall vil redusere kapitaliseringsrenten, slik at erstatningen vil øke med en 20-30 % for unge skadelidte. Vi vil følge prosessen i justisdepartementet nøye og vil oppdatere om utviklingen av rentefoten.
Her kan du lese mer om personskadeerstatning og erstatningsrett.
