Lasse Trygg Andersen ble påkjørt av trikken i Oslo da han løp over gata etter en ball. Et ben ble kuttet av og Lasse måtte bruke protese resten av livet.
Justisdepartementet bestemte seg for å se på saken, og i 1999 ble lovverket endret slik at de samme erstatningsreglene skulle gjelde for trikk som for buss/bil.
Trikk farligere enn buss
Tidligere gjaldt ikke de samme erstatningsbetingelser for trikkeulykkeofre. 1
En person som ble påkjørt av en trikk hadde et langt svakere erstatningsvern enn en fotgjenger som ble påkjørt av en buss. Dette til tross for at trikk er farligere for myke trafikanter enn andre kjøretøy, noe som ble slått fast i en rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI) i 1997. 2 Rapporten viste at det årlig var 25-30 trafikkulykker i Oslo hvor fotgjengere eller syklister ble påkjørt av trikk. Sporvogn var involvert i fire ganger så mange fotgjengerulykker som buss, og tre og en halv ganger flere enn bil. Dessuten har trikk halvparten av bremseevnen til buss og kan heller ikke svinge unna i en nødsituasjon.
Saken til Lasse Trygg Andersen førte til flere innslag i Dagsrevyen, og vakte stor oppmerksomhet. Her ble den opprørte moren intervjuet:
– Jeg håper de kan forandre loven, slik at trikkene også får et objektivt ansvar. Det er barn som krysser trikkeskinner hver dag. Barn har ikke det samme overblikket som voksne, sa hun til NRK.3
Drev politisk lobbyvirksomhet
Ness Lundin tok utfordringen, og iverksatte en politisk lobbyvirksomhet. Den 5. mars 1998 skrev firmaets advokat Øyvind Johnsen til Stortingets justiskomité og utarbeidet et lovforslag som innebar at sporvogn skulle ha det samme erstatningsansvaret som andre kjøretøyer. I brevet påpekte han urettferdigheten i et rettssystem som innebar at en som blir skadet av sporvogn skulle bli behandlet annerledes enn en som blir skadet av buss.4
En uke etter, den 12. mars 1998, la stortingsrepresentantene Jan Simonsen, Siv Jensen og Dag Danielsen frem et forslag til endring av bilansvarsloven og jernbaneansvarsloven.5
Forslaget påpekte at bilansvarslovens regler vedrørende erstatning også burde gjelde for sporvogn.6
Justisminister Aud-Inger Aure svarte i et brev til Stortingets justiskomité at hun var positiv til tanken om å innføre et såkalt lovfestet objektivt erstatningsansvar for skader sporvogner påfører de myke trafikanter, men var i tvil om forslaget deres var den beste måten å gå frem på.7 Rent praktisk mente hun at reglene om erstatningsansvar burde samles på samme sted, og da fortrinnsvis i jernbaneansvarsloven.
Hele justiskomitéen støttet lovforslaget den 15. juni 1998.
Ble omtalt i historiebok
Det var et historisk øyeblikk da Stortinget i 1999 endret jernbaneansvarsloven til å innføre objektivt erstatningsansvar.
– Denne saken er et godt eksempel på at demokratiske prosesser – dvs. politisk lobbyvirksomhet – er en raskere vei til målet og dessuten billigere enn via domstolene, sier advokat Jan Gunnar Ness, som representerte Lasse for Ness Lundin.
Saken ble også trukket frem i Våpendrager og veiviser, advokatenes historie i Norge:
«Innenfor deler av erstatningsretten påvirker det mindre, men spesialiserte advokatfirmaet Ness & Co lovgivningen blant annet i samarbeid med Landsforeningen for trafikkskadde. I 1998 var en av firmaets advokater, Øyvind Johnsen, den reelle utformer av et privat lovforslag som fikk Stortingets støtte. Det resulterte i en endring av jernbaneansvarsloven med innføring av objektivt erstatningsansvar i 1999, slik som bilansvarsloven. Utgangspunktet for lovendringen var at et barn fikk kuttet av beina av trikken i Oslo uten å få erstatning.»8
