14. oktober, 1990. 11 år gamle Katrine er ute og rir langs riksvei 416 i Aust-Agder. Plutselig kaster en lastebil i motgående kjørefelt seg ut i en hasardiøs forbikjøring, treffer hesten med en voldsom kraft og dreper den momentant. Katrine blir kastet tretti meter gjennom lufta og brekker nakken i fallet.
Fra å være en aktiv jente, er hun plutselig ute av stand til å bevege seg, lam fra halsen og ned.
I 1991 tilbød forsikringsselskapet Storebrand henne 250 000 kr i erstatning for merutgifter.
Foreldrene nektet å akseptere tilbudet. I nesten tolv år kjempet familien mot Storebrand, senere IF. Til slutt vant de frem. Erstatningen på 11,1 millioner kroner var den gangen det høyeste beløpet som noensinne er utbetalt til en enkeltperson etter en trafikkulykke.
Skambud
Men prosessen var lang. I 1996 økte Storebrand summen til 875 000 kr, senere til 2 millioner.
I 1999 gikk Risør-jenta til retten og ble tilkjent 4,5 millioner kroner i Holt herredsrett. Ti år etter ulykken fikk Katrine 10 millioner kroner i Agder lagmannsrett i 2000. Lagmannsretten hadde økt erstatningen betydelig i forhold til herredsrettens dom. Begrunnelsen var at Katrine gjennom hele livet vil ha behov for døgnkontinuerlig assistanse, stipulert til 19 timer i døgnet, og at hun vil være avhengig av å kjøpe seg tjenester til pleie og omsorg ut over det som er offentlige yter. Etter ulykken var hun 100 prosent medisinsk invalid og fullstendig avhengig av tekniske hjelpemidler og personlig assistanse døgnet rundt.
If svarte med å anke saken til Høyesterett. Forsikringsselskapets argument var at saken reiste et prinsipielt viktig spørsmål: Skal bistand til nødvendig pleie og omsorg være en offentlig oppgave, eller skal det være en oppgave for den enkelte skadelidte å kjøpe og betale for slike tjenester?1 I et leserinnlegg i Agderposten i november 2000, uttalte konserndirektør i If Skadeforsikring, Knut W. Francke, at bistand til nødvendig pleie og omsorg er en offentlig oppgave.2
Katrine måtte smøre seg med enda mer tålmodighet. Flere reagerte på at saken trakk ut.
– Hvis If mener det offentlige bør betale, får de heller ta en runde i retten med dem. Dette bør ikke være Katrines problem, uttalte rådgiver Tom Eitvet i Landsforeningen for trafikkskadde (LTN), som bistod Katrine og Ness Lundin.3
Fikk applaus i Høyesterett
Saken ble omsider trukket inn for Høyesterett, og her vant Katrine en knusende seier. Høyesteretts dom var at prinsipielt har et trafikkoffer krav på erstatning i tillegg til de ytelser det offentlige gir. Full erstatning for Katrine var en «erstatning som gir henne anledning til å daglig kjøpe personlig assistanse i et visst omfang i tillegg til de offentlige ytelser», ifølge førstvoterende M. Bruzelius.
Da dommeren var ferdig å lese opp dommen, fikk den 23 år gamle Katrine stående applaus fra en fullsatt tilhørerbenk. Dette er svært uvanlig i Høyesterett.
