Hjerneskader eller nevrologiske skader
I den såkalte Haukeland-rapporten, en omfattende rapport om dykkernes helse fra 2004, kom det frem at en stor andel av dykkerne har fått hjerneskader eller nevrologiske skader som følge av arbeidet de utførte på norsk sokkel. 3
Hovedårsaken til de alvorlige helseproblemene var trykkfallsyke. Riktig utført dekompresjon (reduksjon av trykk) er viktig for å unngå trykkfallsyke. Når dykkere kommer opp etter dykkingen, må de derfor oppholde seg en tid i et trykkammer. Der senkes trykket gradvis etter bestemte tabeller, som justeres etter hvor dypt dykkerne har vært, og hvor lenge de har oppholdt seg under vann.
Tid var en konkurransefaktor, fordi dykkerselskapene som klarte å redusere dekompresjonstiden fikk de laveste utgiftene og kunne konkurrere på pris. På grunn av konkurransen ble tabellene holdt hemmelige. For kort dekompresjonstid førte til at mange dykkere ble rammet av trykkfallsyke. 4
«Vill vest»
Pionértiden er blitt omtalt som «vill vest» av forfatter og historiker Helge Ryggvik.5 Historien om det norske oljeeventyret var så vidt begynt. Oljeprisen var stigende. Det samme gjaldt etterspørselen etter olje. Det var om å gjøre å få opp oljen hurtig. Grenser ble tøyd.
Dette var før arbeidsmiljøloven hadde gjort seg gjeldende. Det fantes ingen regulering av dykkingen. Ingen dykkerforskrifter. I 1978 kunne nordsjødykkerne omsider forholde seg til et «midlertidig regelverk». Først på 1990-tallet ble dekompresjonstabellene standardisert. Antall tilfeller trykkfallsyke ble sterkt redusert.
Hvorfor kom ikke Staten på banen tidligere? Spørsmålet ble stilt av mange. Staten hadde ikke skaffet til veie nok informasjon. Hvor var Oljedirektoratets tilsyn? 6 Hvem var til syvende og sist ansvarlig for nordsjødykkernes helseskader?
Politisk og moralsk ansvar – men ikke juridisk
Stortinget vedtok i 2003 at staten hadde et politisk og moralsk, men ikke et juridisk ansvar for nordsjødykkerne. Året etter fikk dykkerne 2,5 millioner kroner i kompensasjon. Ikke nok til å erstatte tapt arbeidsfortjeneste gjennom et helt liv, konkluderte dykkerne, og krevde mer. De mente også at staten burde innrømme ansvar.
I 2005 kom dykkere fra organisasjonen Offshore Dykker Unionen (ODU) til Ness Lundin, og stevning ble sendt til retten på vegne av nærmere 30 personer med krav om erstatning for skader som følge av dykkingen. Det ble hevdet at staten hadde et såkalt objektivt erstatningsansvar; det vil si at den kan holdes erstatningsansvarlig, selv om den ikke nødvendigvis har utvist skyld, og subsidiært skyldansvar. 7 En forutsetning for å være erstatningsansvarlig er at den påståtte ansvarlige må ha nær nok forbindelse til risikokilden.
I Oslo tingrett vant dykkerne frem. I 2007 kom retten frem til at staten var erstatningsansvarlig, da den hadde tilstrekkelig tilknytning til dykkervirksomheten. Staten var ikke arbeidsgiver, men kunne bygge sin formue på inntektene fra oljeindustrien, i tillegg til å være lovgiver, grunneier og eier av oljen.
I lagmannsretten året etter tapte imidlertid dykkerne. Retten kom frem til at det ikke var tilstrekkelig tilknytning mellom staten og dykkervirksomheten. Ingen nektet for at dykkerne hadde fått helseskader, men ettersom staten verken hadde vært arbeidsgiver eller oppdragsgiver, ble den ikke ansett som erstatningsansvarlig.
Nervepirrende i Strasbourg
Saken ble så anket inn for Høyesterett i 2009, men vant ikke frem. Heller ikke Høyesterett lot seg overbevise om at staten stod dykkingen nær nok til å ha et juridisk ansvar.
Ness Lundin bestemte seg så for å klage til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Tiden gikk, i 2012 fikk pionérdykkerne omsider saken sin opp i Strasbourg.
For dykkerne, som allerede hadde vært gjennom flere rettsrunder, ble det en nervepirrende prosess. Flere av dem var sinte fordi staten ikke hadde vedkjent seg ansvar, og mente at staten hadde visst at dykking ga omfattende langtidsskader. Burde staten skaffet til veie mer kunnskaper om arbeidsforholdene til dykkerne? var et spørsmål som ble stilt i Strasbourg.
Ja, konkluderte EMD, og slo fast at selv om staten ikke kjente til alt omkring arbeidsforholdene burde den ha skaffet seg nødvendig informasjon. Ifølge den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har staten en plikt til å beskytte individer mot helse- og livsfare (art. 2 og 8).8 Staten hadde ikke sørget for at dykkerne fikk den nødvendige informasjonen vedrørende dekompresjonstabellene som gjorde at de selv kunne vurdere helserisikoen.
Trang, varmt og i selskap med bakterier
Dykkerne vant frem med at det forelå et brudd på artikkel 8. i EMK; «retten til respekt for privatliv og familieliv», fra statens side.
Dette er første gang artikkel 8 er blitt brukt på arbeidsmiljø. Det ble slått fast at staten også kan holdes ansvarlig for helsefarlige forhold på arbeidsplass. Dykkerne var også i en særstilling, fordi de tilbrakte så mye tid på jobben. De sov i dykkerklokkene, tilbrakte fritiden der og arbeidet mange uker i strekk. Det var en isolert tilværelse i et trangt rom med køyeplass til seks. Det var ofte varmt, rundt 29 grader, og bakterier trivdes godt. Mat og drikke ble ført inn og ut gjennom sluser i kammerveggen. Det samme med skitne og rene klesplagg.
Den 5. desember 2013 dømte Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg staten for å ha gitt mangelfull informasjon om farene ved arbeidet dykkerne utførte i Nordsjøen i perioden 1965 til 1990. 9
En verdig avslutning for nordsjødykkerne
Pionérdykkernes situasjon vakte sterke reaksjoner og har fått enormt mye medieomtale. Filmen «Pionér» med Aksel Hennie og Wes Brently kom i 2013. Mange har opplevd det som urettferdig at de som var med å bygge opp Norges rikdom på grunnlag av oljen, først ble nektet erstatning for skadene de har fått av sitt arbeid.
Dommen i Strasbourg førte til at 250 dykkere fikk erstatning, i tillegg til kompensasjonen fra staten fra 2004. I 2014 ble Stortinget enig om å øke den ekstra kompensasjonen til 25G, det vil si om lag 2,2 millioner kroner. Fra før av hadde nordsjødykkerne fått 40G. Den nye kompensasjonsordningen omfatter også etterlatte etter nordsjødykkere.
– Det at man hele tiden har hatt juridiske virkemidler å presse med, og ikke minst seieren i Strasbourg, har vært avgjørende for å åpne døren for forhandlinger. Selv om dykkersaken til slutt endte med et politisk forlik, er det min oppfatning at saken aldri hadde fått noen løsning hadde det ikke vært for den juridiske prosessen, sier advokat Heike Kristine Bentsen, som jobbet med saken fra 2008 til 2014.
Leder Arve Kambe (H) i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, som ledet arbeidet med å finne en enighet på Stortinget, ga uttrykk for lettelse da saken var over.
– Jeg ønsket at vi skulle få en verdig avslutning på en uverdig sak for Norge, sa Kambe.
– Dette handler både om å si tusen takk til Nordsjødykkerne for den jobben de har gjort, samtidig som det er en beklagelse fra Stortinget for at de fikk manglende informasjon, sa Kambe.10
