Nærmere om flertallets begrunnelse
Flertallet av dommerne har vist til at indikasjonsstillingen – altså viktigheten av helsehjelpen – må knyttes til hvor alvorlig pasientens sykdom er, og at det er nødvendigheten av den samlede behandlingen som er relevant. De mente videre at alle nødvendige tiltak som inngikk i intensivbehandlingen, må vurderes samlet.
Sitert fra dommen:
Indikasjonsstillingen knytter seg altså til hvor alvorlig pasientens sykdom er. Jo viktigere behandlingen er for pasienten, desto høyere vil grensen ligge for hva pasienten må tåle uten erstatning.
[…]
Etter mitt syn blir det for snevert å vurdere indikasjonsstillingen ut fra metoden for overvåkning av blodtrykk og blodverdier. Dette følger allerede av at det er sykdommens alvor – og dermed hvor nødvendig den samlede behandlingen var – som er relevant for indikasjonsstillingen.
Når det gjelder skaden størrelse, viser retten til at det åpenbart ikke kan være riktig å gjøre fradrag for invaliditetsgraden ubehandlet, og at det eventuelt er økningen av en lidelse som er relevant etter vanlige årsaksregler.
Staten har for Høyesterett gjort gjeldende at skadeomfanget må sammenholdes med grunnlidelsen ubehandlet, her ekstrem prematuritet med dødelig utfall.
Forstår man dette slik at det i invaliditetsgraden etter behandlingen skal gjøres fradrag for invaliditetsgraden ved forventet utfall av sykdommen uten behandling, er jeg ikke enig i dette. Et slikt standpunkt ville jo lede til at skade som følge av behandlingen alltid ville være null hvor sykdommen ubehandlet ville ha vært fatal. Dette kan åpenbart ikke være riktig. En annen sak er, som jeg allerede har gjort rede for, at viktigheten av behandlingen er av stor betydning for indikasjonsstillingen, som igjen er sentral ved den helhetsvurderingen som skal foretas.
Selv om skaden lå i samme retning som en kjent risiko, var omfanget av skaden etter sin art så uvanlig at skaden, under tvil, var særlig uventet.
I helhetsvurderingen legges det avgjørende vekt på behovet for intensivbehandling som prematur.
Nærmere om mindretallets begrunnelse
Det var enighet i at den risikoen som en pasient må tåle, må sees i lys av hvor alvorlig sykdommen er. Uenigheten stod i hvor risikoen pasienten må tåle egentlig ligger. Mindretallet mente at når man har en livstruende, alvorlig skade eller sykdom, blir man ofte nødt til å akseptere en behandling med høy risiko, og at det er her aksepten for forhøyet risiko ligger.
Det ble videre anført at å anlegge arteriekateter hos ekstremt premature barn er en vanlig, foretrukket behandling, og at det er enighet blant fagkyndige at risikoen for skader grunnet denne behandlingen er ansett som lav. Sitert fra dommen:
Når et alminnelig brukt, anbefalt og foretrukket behandlingstiltak som generelt anses å medføre lav risiko, rammer en pasient på en så uventet måte som i dette tilfellet, er det etter den tolkningen av unntaksbestemmelsen som jeg har redegjort for ovenfor, ikke grunnlag for en forhøyet tålegrense.
Når en normal tålegrense legges til grunn, anser jeg det som klart at skaden er så stor og uventet at den ut fra en helhetsvurdering ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere.
Jeg er etter dette kommet til at anken må forkastes.
Dommens betydning for fremtidige saker
Risikoreglen om erstatning for særlig store og sjeldne pasientskader, har vært til behandling i Høyesterett flere ganger. Det er trukket en svært snever grense for når denne bestemmelsen kan gi rett til erstatning og den vil først og fremst være aktuell for store og sjeldne skader etter mer triviell behandling. Høyesteretts praksis åpner imidlertid for at det også kan gis erstatning for omfattende skader ved behandling for mer alvorlige helseplager hvor behandlingen er helt nødvendig, men regelen er da forbeholdt de situasjonene der det oppstår usedvanlig store skader, og hvor komplikasjonene etter sin art fremstår som helt uforutsett.
