Erstatning etter en personskade skal kompensere for det økonomisk tapet som er en følge av skaden, ut over det som skadelidte får gjennom offentlige velferdsytelser i NAV og andre pensjonsytelser. For private forsikringsytelser som utbetales etter en skade, som for eksempel private finansierte livsforsikringer eller kollektive gruppelivsforsikringer, «kan» det gjøres fradrag i erstatningen. Det skal ikke være et krone-for-krone-fradrag, men en skjønnsmessig reduksjon.
Det har vært kritisert at skadevolder skal kunne redusere sitt ansvar og dermed «tjene» på at skadelidt har private forsikringer. Fra 2003 har de største norske forsikringsselskapene ikke brukt lovens mulighet for å gjøre et slikt fradrag. Skadelidte får utbetalt erstatningen uavkortet i tillegg til sine private forsikringer, uansett størrelsen på disse forsikringsytelsene. I pasientskadesakene har Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda holdt på sin praksis med å gjøre fradrag.
Ved utbetaling av forsikringer som overstiger rundt kr 900 000 til 1 million, har NPE gjort fradrag med omtrent 20 % av forsikringssummen. Lovgiver har forutsatt at det må være en betydelig overkompensasjon for at det skal være grunnlag for å gjøre fradrag. For mer alminnelige forsikringer, skal disse beholdes av skadelidte uten avkortning i erstatningen. 17. januar gikk saken for Høyesterett, og de skulle da ta stilling til om denne praksisen er i samsvar med lovgivers forutsetninger for når det kan gjøres fradrag for utbetalte forsikringer.