Link til NRK-innslaget finner du nederst i artikkelen.
Det rettslige grunnlaget for utmåling av erstatning ved personskader følger av skadeserstatningsloven § 3-9 første ledd. Det følger av bestemmelsen at det klare rettslige utgangspunktet at erstatningen skal fastsettes og utmåles som en engangssum. Dette innebærer at skadelidte som er påført en varig redusert inntektsevne, på oppgjørstidspunktet skal får dekket sitt påførte tap, men også det fremtidige tapet. Ved utmåling av fremtidstapet skal det legges til grunn at skadelidte lider tap hvert eneste år, helt ut alminnelig statistisk forventet levetid, som per i dag 83 år for menn, og 85 år for kvinner. For en 40 år gammel kvinne, er altså det rettslige utgangspunktet at erstatningen skal fastsettes og utbetales samlet, basert på en fremtidig tapsperiode på 45 år.
Selv om altså det klare rettslige utgangspunktet er at personskadeerstatning skal utmåles som en engangssum, åpner imidlertid skl. § 3-9 første ledd for at erstatningssummen fastsettes terminvis. Terminvis erstatning innebærer at erstatningen ikke fastsettes med utgangspunkt i alminnelig statistisk forventet levetid, men at erstatningen fastsettes for terminer på 2-3 år om gangen. Det følger av dette at erstatningens størrelse drastisk påvirkes av valget mellom å fastsette erstatningen som en engangssum, eller i terminer.
Det følger av lovbestemmelsen at erstatningen kan utmåles terminvis dersom retten av «særlige grunner» finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Lovens ordlyd er tydelig på at det skal foretas en helhetlig vurdering av om det i det konrekte tilfellet foreligger «særlige grunner» til å fravike hovedregelen om at erstatningen skal utmåles som en engangssum.
Videre følger det av lovens forarbeider, Ot.prp.nr.81 (1986/1987) side 36, at «Bestemmelsen kan nettopp få anvendelse hvor det er overveiende sannsynlig at skadelidte vil få vesentlig kortere levetid enn gjennomsnittet».
Det rettslige utgangspunktet om å utmåle erstatningen som en engangssum, bygger blant annet på oppgjørshensynet, og hensynet til en effektiv bruk av samfunnets ressurser – periodevise vurderinger av nye terminutbetalinger, vil innebærer merarbeid for forvaltningen. Unntaksreglene, om terminvis erstatning, bygger på prinsippet om at kun faktisk økonomisk tap skal dekkes – personer som uansett snart skal dø, lider ikke et økonomisk tap i fremtiden.
I Norge er det forvaltningsorganet Norsk Pasientskadeerstatningen (NPE) som utmåler og fastsetter erstatningen når helsevesenet er ansvarlig for den aktuelle pasientskaden etter pasientskadeloven – for eksempel når det har vært i svikt i helsevesenet sin ytelse av helsetjenester.
I valget mellom engangserstatning og terminerstatning, praktiserer NPE lovens vilkår om «særlige grunner», utelukkende som et spørsmål om skadelidte vil leve lenger eller kortere enn to år. Dersom skadelidtes gjenstående forventede levetid, på vedtaks- og oppgjørstidspunktet, er under to år, fastsetter NPE erstatningen terminvis for 2-3 år om gangen. Dersom skadelidte lever ved utløpet av terminen, vil NPE utbetale erstatning for en ny termin. Dersom skadelidte har gått bort i løpet av inneværende termin, bortfaller NPE sin erstatningsplikt. Dette er en praksis NPE opererer med også når det er svikten i helseytelsen som er årsaken til at skadelidte har en redusert gjenstående levetid. Ved for eksempel forsinket diagnostisering av kreft, hvor forsinkelsen – svikten – er årsaken til at skadelidte har gått glipp av kurativ behandling, og nå har en forventet levetid på under to år, vil NPE fortsatt benytte seg av terminvis erstatning.
Slik det fremgår av det ovenfornevnte, finnes det i utgangspunktet en rettslig forankring i loven og lovens forarbeider, for NPE sin praksis om å fastsette erstatningen terminvis dersom skadelidtes gjenstående levetid er begrenset. Det finnes imidlertid ingen rettslig forankring på at grensen går på akkurat to år. Grensen på to år følger av NPE sine egne interne rutiner, og utgjør en utfordring med NPE sin praktisering av loven.
Det er forståelig at NPE av hensynet til en likartet og effektiv saksbehandling har behov for faste rutiner – problemet oppstår imidlertid når NPE forsøker å etablere faste kategoriske rutiner for en lovregel som klart innbyr til en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av det konkrete individuelle tilfellet. Et lovspørsmål om «særlige grunner» foreligger, kan ikke forenkles og reduserer til et enkeltstående spørsmål om forventet levetid er over eller under to år.
NPE sitt skjæringspunkt på to år, bringer oss videre til neste utfordring med NPE sin praktisering av terminerstatning – av hvem, og hvordan, skal forventet gjenstående levetid fastsettes? Det medisinske spørsmålet om forventet gjenstående levetid er ikke nøyaktig vitenskap. Det vil ofte være motstridende oppfatninger og vurderinger mellom skadelidtes behandlende leger, og den vurdering som gitt av leger som NPE samarbeider med. Videre ser man at legers uttalelser vedrørende gjenstående levetid ofte baserer seg på mer eller mindre treffene levetidsstatistikk for den gjennomsnittlige pasienten. Levetidsprognoser som baserer seg på gjennomsnittlige tall, vil være i strid med det åpenbare erstatningsrettslige prinsippet om at erstatningen skal fastsettes individuelt.
En ytterlig utfordring med NPE sin praktisering av terminerstatningen, er NPE sin egen saksbehandlingstid. Fra en pasientskadesak meldes inn til NPE, til det foreligger et endelig vedtak i saken, går det normalt 1-2 år, ofte mer. Ved legens vurdering av levetidsprognoser, instruerer NPE likevel legene til å vurdere forventet levetid ut fra nåværende tidspunkt, gjerne så tett opp mot vedtakstidspunktet som mulig. I saker hvor det ofte står om måneder fra eller til, med tanke på valget mellom engangserstatning og terminerstatning – sier det seg selv at en saksbehandlingstid på 1-2 år ikke er gunstig for skadelidte. Det må presiseres at det ikke min oppfatning at NPE bevisst trenerer saker slik at erstatningen kan utmåles terminvis, men det er likevel problematisk at NPE sine selvskapte interne retningslinjer for praktisering av loven, gir et økonomisk insentiv til en lang saksbehandlingstid. Dette er et problem og et insentiv som enkelt kunne blitt avdempet ved at NPE ved sine leger, benytter skademeldingstidspunktet som utgangspunkt for vurdering av om levetidsprognosen er over eller under to år, og ikke vedtakstidspunktet.
En siste utfordring som må trekkes frem når det gjelder NPE sin praktisering av terminerstatning, er den særlig sårbare gruppen som rammes av et slik vedtak, og deres manglende mulighet til å få overprøvd NPE sitt vedtak av en uavhengig domstol. Personer som får fastsatt sin erstatning som terminbeløp, er svært alvorlig syke. Dette er personer som av naturlige grunner ikke ønsker å bruke sine siste krefter, levetid og penger på å kjempe mot staten i en domstolsprosess. Selv for de som faktisk skulle orke å ta kampen mot staten, er dette langt på vei utelukket. Skadelidtes klageadgang må uttømmes før det kan tas ut stevning for domstolen. Med en saksbehandlingstid hos NPE på 1-2 år, og deretter 2 år hos klageinstans Pasientskadenemnda, sier det seg selv at en skadelidt som har fått vurdert sin levetid til under to år, har liten mulighet til å få prøvd saken sin for en uavhengig domstol – forvaltningens saksbehandlingstid medfører at domstolskontroll av terminerstatningsvedtak for alle praktiske formål er utelukket.
Lovens vurderingstema er om det foreligger «særlige grunner» for at erstatningen «burde» fastsettes terminvis. Lovens ordlyd åpner for skjønn – lovgiver har åpnet for at NPE selv vurderer om de vil anvende bestemmelsen eller ikke. NPE kan ikke gjemme seg bak lovgiver og regelverket – det ligger innenfor NPE sin egen beslutningsmyndighet hvorvidt de ønsker å anvende unntaksregelen om terminvis erstatning – en unntaksregel som dypt strider mot den alminnelige rettferdighetsoppfatningen. Det er på tide at NPE ser de utfordringer som deres praktisering av regelverket innebærer, og dermed avstår fra å fastsette erstatningen terminvis.
