Kronikk av advokat Jan Gunnar Ness, publisert i fagbladet Fontene (9/2017).
I det tradisjonelle rehabiliteringsarbeidet skal den medisinske delen naturligvis ha hovedfokus. Som advokat for skadde personer etter ulykker, er min erfaring at god rehabilitering er mer omfattende enn den rent medisinske behandlingen.
I akuttfasen, de første årene etter ulykken, er ofte pasienten, og også de pårørende, konsentrert om de utfordringer den nye livssituasjonen innebærer. For pasienten er det ofte en ukjent verden å forholde seg til, med det kommunale hjelpeapparatet, bistand fra Nav, finansiering av bolig, bil og så videre. I tillegg kommer alle praktiske utfordringer med å tilrettelegge bolig og arbeidsplass, ordne transport til og fra jobben, opprette god kommunikasjon med arbeidsgiver, for å nevne noe.
Min erfaring er at det særlig er spesialsykehusene som har god kompetanse på denne type bistand. Men oppholdene på spesialsykehusene er blitt kortere og kortere og sosionomene færre og færre. I løpet av, i beste fall, tre måneder skal sosionomen yte bistand som sikrer at pasienten har alle disse praktiske og økonomiske utfordringene under kontroll. Dette er ofte ikke tilstrekkelig. Det gjøres en kjempejobb i den perioden pasienten er innlagt, men etter utskrivning blir pasienten prisgitt den enkelte kommune. Bistandsnivået varierer veldig fra kommune til kommune, og mange opplever en utrygg og uforutsigbar tilværelse. Det er et dårlig utgangspunkt for helsemessig rehabilitering.
Det er i mange kommuner manglende eller mangelfull spesialkompetanse til å bistå alvorlig skadde pasienter, både med tilbakeføring til arbeid/skole og med å tilby et akseptabelt bosted som skal fungere sammen med familie. I tillegg er det selvsagt en del mangelfulle ressurser. Etter min oppfatning er det et skrikende behov for såkalt ambulerende rehabiliteringsteam fra spesialsykehusene som kan følge opp de enkelte pasienter i dennes kommune eller bydel etter utskrivning. Noen få helseforetak har i dag slike, for eksempel Sørlandet Sykehus.
Min erfaring er at slike tverrfaglige team er til svært god hjelp. Både for pasienten, som kan ha kontakt med personer som kjenner deres skade og historie over lengre tid, og for det kommunale hjelpeapparatet, som på en enkel måte kan erverve seg nødvendig kompetanse og i størst mulig grad sikre god bistand.