Kommunene har med utgangspunkt i naturskadeloven et generelt ansvar for sikring mot naturskader. Kommunenes ansvar omfatter de fleste områder og objekter som er aktuelle å sikre mot naturskader. Naturskadeloven henviser til bestemmelsene i plan- og bygningsloven, som gir utfyllende bestemmelser for kommunenes ansvar gjennom planprosessen og som bygningsmyndighet. Dette innebærer at kommunene må hensynta naturforhold og sørge for at mulige farer er tilstrekkelig vurdert før tiltak iverksettes.
Ansvaret for å tilby de nødvendige forutsetninger for sikring – slik som kartlegging av riskoområder– påhviler staten og dets særorganer. Statens kartverk har ansvaret for å utarbeide geologiske kart, herunder kart over rasutsatte områder, mens Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har ansvaret for å utarbeide kart som viser fare for flom og erosjon.
Den private grunneier har også et selvstendig ansvar, men overholdelse av ansvaret forutsetter at det offentlige har fremskaffet det nødvendige grunnlagsmaterialet i form av opplysninger om mulige farer etc.
Dersom det offentlige svikter med hensyn til vurdering av fare, herunder kartlegging av risikoområder, kan det danne grunnlag for erstatningsansvar for staten eller kommunen. Slike saker reiser komplekse og kompliserte juridiske problemstillinger.
Advokat Christian Lundin er partner i Advokatfirmaet Ness Lundin og ekspert på erstatningsrett. I et intervju med VG i etterkant av raskatastrofen i Sørum kommune i Akershus klargjør han ansvarsforholdene:
– Kommunen har etter naturskadeloven og plan- og bygningsloven en plikt til å undersøke risiko for ras og til å iverksette tiltak for å unngå at det går ras. Det er grunneieren som er ansvarlig for at områdene blir sikret. Hvis det er slik at klare advarsler vedrørende grunnforholdene er neglisjert – og det ikke er iverksatt sikringstiltak – er det svært alvorlig. Det kan føre til erstatningsansvar for både kommunen og grunneieren, sier Lundin i det aktuelle VG-intervjuet.
Les mer om erstatning etter naturskade her:
